Speltlompebonanza

 

Det beste med livsstilsendring og kostholdsendring må være all den gode maten man oppdager og eksperimenterer seg frem til. En av mine lifesavere og nye bestevenner, er speltlompa! Den kan man nyte i mange variasjoner, til frokost, lunsj, middag og kveldsmat. Man kan bruke middagsrester fra dagen før i lompa, man kan skjære opp noen friske grønnsaker og ha på litt smøreost, man kan bruke tunfisk, gulost, alt mulig av pålegg, men det beste er nesten speltlompepizza. Hvis man bruker lettost og mager topping blir det tipp topp, tommel opp. På bildet nederst til høyre hadde jeg på litt tomatpuré og ketchup, karbonadedeig, kidneybønner, mais og ost. Nydelig ble det!

Jeg ser frem til nye speltlompeeventyr fremover, og andre mateventyr, så klart!

#livsstilsendring #speltlompe

Konkurranse på Skriveskrullas skriveservice!

 

På min Facebook-side "Skriveskrullas skriveservice" pågår det nå en morsom konkurranse! Check it out! 

 

#egenreklame

Alle vil ha meg

På fredag var jeg ute og spiste med noen søte kollegaer. Før jeg møtte dem, følte jeg meg tjukk og ukomfortabel, men det er jeg vant med. Der vi satt og spiste var det ekstremt varmt, og jeg ble så het at jeg måtte bruke menyen og "kopphåndduken" som vifter. Maten var god og selskapet hyggelig, så humøret var på topp, selv om jeg følte meg som en kokt gris. 

 

 

Vi gikk derfra, jeg fikk luft under vingene, og "Hanneborg" og jeg skulle gjøre byen utrygg. De andre skulle andre, mer voksne ting, som kirkemøte og spes.pedlesing. Vi gikk og gikk, og diskuterte våre pedagogiske væremåter på jobb, før vi endelig kom frem til Kulturhuset, som alle synes er så hipt et sted. Jeg skjønner ikke helt greia med dårlig utvalg av drinker og 50 år gamle DJer som spiller dunkemusikk, men Hanneborg ville dit. Vi satte oss på det eneste ledige stedet, så da måtte vi klare oss uten bord. Det gikk bra. Noen damer sto og gnikkedansa like foran oss, og en slesk mann hang seg på. Sånn er livet på byen. Folk jakter på napp, og mange får sikkert akkurat det. Fint for dem. Hun ene dama ville ha oss med på dansen, og sa at det var gøy, men vi takket pent nei.

 

Vi drakk opp vår første drink, og jeg gikk for å kjøpe runde 2. Rom og cola og Moscow mule skulle vi ha. Jeg står i kø og aner fred og ingen fare, da det smeller fra sidemannen at han liker kjolen min. Jeg sier takk. Han sier at den gjorde så han ble i godt humør. Jeg sier "takk, du får kjøpe deg en". Da spør han om jeg tror han hadde kledd den, og jeg sier at det gjør han helt sikkert. Han forteller at han har blomster hjemme, og jeg mumler "så bra" eller noe i den duren. Jeg var edru og gift og totalt uinteressert, så han forsvant like fort som han dukka opp. Virka hyggelig, han. 

 

Jeg følte meg mindre tjukk og litt mer ovenpå, og vi gikk videre til neste sted. Der var det også høy, dårlig dunkemusikk, og jeg fikk Power King i vodka Batteryen min. Juksefolk. Den var veldig god, da, men vi didn't feel that place, og dro til et sted vi visste at hadde bra musikk og en vakker dame i garderoben. Først der kom vi i form, og dansinga begynte. Jeg følte at alle ville ha meg, for de så på meg og smilte. Ikke sånn "du er teit"-smil, men sånn "I like you"-smil. Jeg likte ikke dem, men det er ikke hver dag jeg opplever så mye positivitet rundt min person. Like før stengetid kom det to hyggelige menn som ville danse med Hanneborg og meg, og vi sa ja. (Slapp av, gubbe, det var helt uskyldig og bare 1 dans). Ellers dansa jeg bare med Hanneborg, og det var best. De mannfolka var ikke sleske, og jeg tror ikke de forventet noe annet av oss enn en dans. Da er det gøy å være på byen. 

 

Stedet stengte, og vi gikk til bussen som skulle føre oss hjem. Vi følte oss kule, og sa farvel da Hanneborg gikk av, og jeg skulle videre. Jeg var fornøyd med oppmerksomheten jeg hadde fått og moroa vi hadde hatt, og var klar for senga hjemme hos min kjære. Da kom det en mann og satte seg ved siden av meg. "Skal du langt?", spurte jeg. Han skulle av på samme sted som meg. Jeg tenkte at det var fint, for da slapp jeg å reise meg for han på veien, men så sa han plutselig at jeg luktet godt. Han trodde jeg måtte ha sprayet meg med parfyme nettopp, men jeg sa det var mange timer siden. Han ble så imponert, at han måtte lene seg nærmere og sniffe inn lukta mi. Da var jeg ikke like glad for at vi skulle av på samme sted, og lengtet tilbake til tiden da ingen interesserte seg for meg på byen. Heldigvis prøvde han ikke å ta følge med meg, og han forsvant like etter vi gikk av bussen. Takk for det!

 

Konklusjon? Ikke kjøp deg blomstrete kjole på Zizzi hvis du er gift og vil være i fred fra mannfolk på byen. 

Berømt blogger

Jeg skal jo bli rik og berømt forfatter en dag. Det tenker jeg på ofte. Jeg skal også bli slank og sunn, og jeg skal bli verdens beste førskolelærer en vakker dag. Ting tar tid. Det er hindringer i veien hele tiden. 

 

Hindringen min på forfatterfronten, handler nå om en idiot-PC som ikke godtar å laste ned Open Office, og som nekter meg å betale for Word. Vi er ikke venner om dagen. I kveld skal jeg prøve å laste ned et program som min fetter tipset meg om. Hvis ikke det går, kaster jeg PCen i veggen. Eller eventuelt bare rydder jeg den bort for godt. Eller gir den til mamma. Eller bruker den som bordbrikke. Vi får se. 

 

Sunn og slank. Slank og sunn. Det har vel alltid vært drømmen. Men hva handler egentlig sunnhet om? Det handler ikke bare om å bli slank, men å bli fornøyd med å være det rare mennesket man er. Det er det jeg prøver på nå. Kostholdet jobber jeg selvfølgelig også med, og jeg har kjøpt meg Leg Magic (Google it). Målet mitt er egentlig å veie betydelig mindre innen juni 2018, men det viktigste er at jeg er mer fornøyd med Gry innen da. Og gjerne veier mindre. Hindringen her? Gubben. Faktisk! Han kommer med fristelser HELE tiden. Internet, make him stop!

 

Verdens beste førskolelærer blir man ikke over natta. It takes a lot of work. Jeg jobber med å bedre meg hele tiden, så innen jeg går av som pensjonist, er jeg nok ganske awesome. Jeg trives i alle fall meget godt i den barnehagen jeg jobber i nå, og jeg har så mange søte kollegaer. Og barn. Heldig er jeg! 

 

I mellomtiden får jeg late som jeg er en berømt blogger, og innbille meg at tusenvis av mennesker klikker seg inn hver gang jeg poster noe nytt. Selvtillitsboost! Yay!

 

Ha en fin søndag! I morgen skal jeg opp før hanen galer... 

Dikt: The Canyon

 

 

Et dikt jeg skrev i november 2006. Ser ut som jeg hadde lært meg noen nye engelske ord.😂

#wayback #throwback

Bestige Kolsåstoppen: CHECK

 

Dette er et innlegg om en unge som imponerte meg stort i går. Min egen unge! Han er vanligvis ganske forsiktig av seg, og første gang han skulle hoppe på trampoline gikk han like fort av som på, for det var skummelt, men i går kom han seg jaggu helt opp på Kolsåstoppen! Mora og faren har ikke akkurat tatt han mye med ut i skog og mark tidligere, men han kom seg helt opp! Litt hjelp fikk han, men av de 2,3 kilometerne opp bar vi han kanskje 10 meter til sammen. 

 

Det hadde regnet, så det var glatt, det var bratt, og det var ukjent. Mora syntes det var mer utfordrende enn ungen. Ungen kicka ass! Hadde jeg visst hvor utfordrende det skulle være for meg selv, er det mye mulig at jeg hadde takket nei da sjefen min inviterte oss med på tur, men med Hanne (en annen kollega) som "sherpa" gikk det over all forventning. Det ble en kjempetur og en opplevelse som jeg ikke ville vært foruten. Hvis jeg noen gang skal opp dit igjen, blir det en dag med garantert oppholdsvær. Glatte steiner er skumle greier! 

 

Så i dag sov vi lenge, både ungen og jeg, for vi hadde tross alt besteget Kolsåstoppen i går. Vi var slitne. Og nå har vi sovet godt ut, og har planer om å være mer ute i fremtiden. Det er så godt for kropp og sjel! Takk for invitasjonen, sjef, og takk for selskapet til alle som var med. PS. Tror en stor motivasjon for ungen var at sjefen hadde med seg sin 3-åring som hadde vært på den turen mange ganger, og som viste veien for oss. Han imponerte virkelig også! Sprek unge! 

 

Ha en fin søndag! #utinaturen 

 

Ny kategori: Way back...

Ønsk velkommen en ny kategori her på bloggen! Den heter "Way back...", og her vil det dukke opp rare eller fine eller triste ting som jeg har laget eller skrevet tidligere i livet.

 

Vi starter med et vårdikt jeg skrev i 2006:



Enjoy!

What do you want from me?

Jeg har på nytt fått bloggegnisten tilbake, og jeg skriver jo om litt forskjellige ting, men hva er det som får deg til å klikke deg inn på akkurat denne bloggen? 

 

Historiene om ungen? 

 

Kostholdsgreier?

 

Vektoppdateringer?

 

Feriebilder?

 

Bilder av meg? 

 

Tekster om gubben? 

 

Referater om ditt og datt? 

 

Tekster jeg har hatt i Romerikes Blad? 

 

At jeg er et skrullete menneske?

 

 

 

Let me know! 

I wish I were a toppblogger



Jeg skulle ønske jeg var en toppblogger, at jeg var så populær at millionene rullet inn mens jeg la ut koselige familiebilder og ett og annet bikinibilde. Jeg skulle ønske blogginnleggene mine ble delt igjen og igjen, og startet heftige diskusjoner i kommentarfeltet. Jeg skulle ønske jeg var på nivå med Sophie Elise og Anna Rasmussen, og ikke minst Fotballfrue. Hva er det egentlig som skal til? Figuren til Sophie Elise vil jeg aldri komme i nærheten av, få barn tidlig er for sent, og gubben min er ikke fotballspiller eller noe i nærheten av noe som er interessant å være gift med, selv om han er veldig kjekk. 

Disse bloggerne sier at det ligger mye jobb bak og bla bla bla, og det er det helt sikkert, men tenk for en artig måte å tjene penger på. Det er lov å drømme seg bort, er det ikke? I wanna be en toppblogger og få likerklikk og millioner av kroner. Men hvordan? Don't quit your day job, right? Jeg trives heldigvis i jobben jeg har, men let me know hvis du har noen supertips for å få millionene til å rulle inn i bloggkassa!

 

Ha en flott dag! 

Møt Bjarne



Vi er hos guttungens oldemor, og hun har mange fine familiebilder på veggen. Jeg fant dette fine bildet av oldemors fire første barnebarn, og fortalte ungen at han til høyre var pappaen hans da han var liten. Først ble han skikkelig sur og forbanna og skrek "nei", men kom etterhvert frem til at det var Bjarne. "Er det ikke pappa?". "Nei, Bjarne". 

Jeg ler meg i hjel av den ungen, og måtte forklare til han at det er mommos bil som heter Bjarne, men han var ikke enig. 😂

 

#funnykid

En uke til havregrøt

Med mobilen i den ene hånda og den andre hånda langt ned i potetgullposen, sitter jeg nå og nyter starten av min siste sommerferieuke. I går feiret jeg min 28-årsdag med svigerfamilien, og i dag er det rolig hos min sønns oldemor. Ungen sitter og ser på Drømmehagen (eller Hoppsi Deisi, som han sier), etter en dag med mange opplevelser. Han har fått sitte i traktor, fulgt med på søppelbilen, sett på et brennende bål, og vært nede ved vannet og kastet stein. Tror han er ganske fornøyd her oppe i nord.

 

Om nøyaktig en uke er det slutt på alt tull. Da er det tilbake til jobbhverdag og et sunnere liv igjen. Jeg sitter allerede og saumfarer nettet for enkle og sunne oppskrifter, og tenker at mine to hovedfokusområder skal være å spise mer havregryn og bytte ut mye av ris og pasta med grønnsaker. Overnight oats er noe jeg SKAL prøve. Altså kjøleskapsgrøt. Søk det opp! 

 


Mine gutter.
 

"Jeg ville se Postmann Pat"



I går var jeg på kino med min mann og min 3 år gamle sønn. Det er første gangen til mini på kino etter vi testet babykino da han var veldig liten, og selvfølgelig bæsja på slutten, slik at mora ikke fikk med seg hvordan "Dum og dummere 2" endte... Stort tap, haha.

 

I går var det Brannmann Sam som sto på programmet, og vi var veldig spente på om lillegutt skulle klare å sitte i ro i over 1 time. Han hadde gledet seg veldig, og klarte ikke å sove duppen sin. Han var helt gira. Vi tok ikke med vogna, så det ble samtidig en liten test av hvordan han kan ferdes uten den, og samtidig høre på foreldrene. Det gikk overraskende bra, selv om han var 3 mm unna å kaste sand på en bil på vei hjem. Det var fy. 

 

Da vi kom frem til kinoen, måtte vi selvfølgelig kjøpe snop. Det ble ikke rent lite heller. Er man på kino, så er man på kino. Mini var storfornøyd med det. Vi kom oss i salen, og han måtte sitte på to barneseter for å se. Vi var totalt 8 mennesker i kinosalen. Var ikke mange som gadd å se på Brannmann Sam i finværet. Merkelige greier.  Ungen syntes det var rart når det ble mørkt, men virka som det var kjempegøy. Første delen av filmen satt han og kommenterte høyt hva han så, mens han lo. Han gafla i seg baconsnacks, popcorn og smågodt til den store gullmedalje, og hadde det som plommen i egget. 

 

Halvveis i filmen fant han ut at han ville se på noe annet: "Jeg ville se Postmann Pat". Da lo vi godt på hver vår side av ham, og måtte forklare at det ikke gikk. Det godtok han, lente seg tilbake, og nøt resten av filmen. Det frister absolutt å ta ham med på kino igjen, når han var så fornøyd, men det er jo ganske få filmer som er tillatt for alle. Blir bedre når han fyller 6 om tre år.

 



 

 

Feriekosthold



Jeg tenkte at det ikke kunne skade å kose seg litt i ferien. Jeg tenkte at jeg kunne spise så mye godteri jeg vil, bare jeg skjerper meg etter ferien. Jeg tenkte at å spise på restaurant hele tiden var helt OK. Jeg tenkte at man bare slapper av og koser seg i ferien. Jeg tenkte at det sikkert ikke er så farlig. 

... og nå har jeg hatt ferie i litt over 1 uke. Sist jeg veide meg veide jeg et tall som jeg ikke har sett på lenge, og kjempehappy for det. I dag tenkte jeg at jeg bare måtte sjekka ståa. Det var opp 2 kilo det, kompis. På litt over 1 uke. 

 

Så min konklusjon... Ja, kos deg i ferien, men ikke ta helt av. Jeg har 2 uker igjen med ferie, men hvis jeg fortsetter i dette tempoet blir det krise når ferien er ferdig. Er det verdt det? Absolutt ikke! 

 

Skjerpings!

 

Camping for dummies



 

I helga var jeg på camping i voksen tilstand for aller første gang. Jeg hadde mine tanker før vi kjørte avgårde, og skepsisen for fellesdusj og dass var absolutt tilstede. Vi var fire mennesker i bilen mot Larkollen; min mann, min bror, mitt lille avkom på 3 år, og meg selv. Vi skulle besøke min søster, som er like gammel som min bror, som har forskjellige mødre. You do the math. Hun og gubben hennes har nemlig campingvogn på Larkollen, og vi skulle leie hytte. Uten vann. Uten dass. Uten dusj. Oh, my God.
 
Kofferten var pakket med klær og leker for 1 uke, men vi skulle bare være borte en helg. På veien kjøpte gubben noen leker til mini, som gjorde at alle lekene vi hadde pakket ble overflødige og uinteressante. Kunne spart plass i bilen. Ja, ja. Da jeg ringte min bror noen timer før vi skulle dra, ble jeg forklart at man måtte kle seg harry på camping. Selv skulle han ta med en stygg hatt. Da konkluderte jeg selvfølgelig med at crocs var obligatorisk, og sokker eller reservesko trengte jeg vel ikke. Det er jo sommer og varmt, og vi kom sikkert til å svette i hjel likevel. Tok feil...
 
Det var varmt, men ikke kokende, og sola kom og gikk som den følte for. Crocsa mine er akkurat så trange at jeg fikk gnagsår på alle stedene som var mulig. Jeg hadde tatt med plaster, for på camping blir det skrubbsår på mini, tenkte jeg. Null skrubbsår på han, men altså førti (eller seks, da) gnagsår på meg. Da var det godt med noen Minions-plaster i veska, men de datt jo av hele tiden. Det var ikke så behagelig å bevege seg rundt, men jeg kosa meg nå likevel. Jeg ble positivt overrasket over hvor rene og pene dassene og dusjene var. Trodde kanskje de ville være fulle av sand og vann og annen skit, men ikke en eneste gang syntes jeg det var ekkelt å gjøre fra seg der. Bra jobba, Larkollen!
 
Selvfølgelig var det filming av en campingserie mens vi var der. Larkollen kommer på tv igjen neste år, og de filmet folka i nabohytta vår. Artig å se på nært hold hvordan slikt foregår. Jeg forteller ingenting, for det blir spoiler, og da blir sikkert TV Norge sinna på meg. Det orker jeg ikke. For mye stress, altså. Vi flyttet på oss noen ganger, da, slik at de skulle slippe å filme oss. Da hadde vi jo stjålet spotlighten fra kjernefamilien ved siden av. Det hadde vært ufint, ikke sant?
 

 
 
Høydepunktet med campingturen, var kvalitetstid med familie og god mat. Gubben til min søster er en racer på grillen, og vi fikk blant annet servert den saftigste kalkunfileten jeg noen gang har smakt. Det var så nydelig, og tilbehøret var like godt. Mmmm. Guttungen ble derimot mest imponert over grillpølsene den første kvelden. Merkelig skrue. Jeg fikk også for første gang møte mine to kjekke nevøer, som for øvrig er 1 år yngre enn meg og noen år eldre. Han eldste hadde med seg dama si, og hun var også herlig. Jeg blir litt irritert på meg selv når jeg tenker på hvor mange år jeg har kastet bort på å undre meg over om jeg skal ta kontakt med dem eller ikke. De er jo superflotte folk, hele gjengen. Begge nevøene mine er som snytt ut av nesa på sin far. Han kan ikke skjule at de er hans, uansett hvor hardt han prøver.
 
Lekeplassen ble høydepunktet for guttungen, for der hadde de en GRAVEMASKIN han kunne sitte på! Da var han i lykkerus. Søtnosen min.
 



 
 
Tilbake til overskriften. Camping for dummies. Etter denne turen har jeg rett og slett noen enkle tips til deg:
 
- Ja, du kan kle deg harry, men jeg anbefaler godt fottøy for en optimal opplevelse. Broren min glemte forresten hatten, og så ikke harry ut at all. Skuffa.
- Ikke gå forbi den awesomme lekeplassen med ungen, med mindre du har intensjoner om at han skal få leke der. Da blir det bråk!
- Husk å ta med sjampo når du skal dusje, ellers må du gå tilbake til hytta og hente den. Da ler broren og gubben din av deg!
- Dra på camping med noen som har peiling på det.
 
 
Det er sikkert mange av dere som skal på camping i sommer. Så lenge dere følger mine tips, skal det gå helt fint. Jeg har ikke vært på camping for siste gang, men for siste gang med crocs. Må i boden og hente Ecco-sandalene mine. #dumma
 
Peace out.

 

Enke allerede?

Telefonen min ringte en mandag. Jeg hadde nettopp levert ungen i barnehagen, og sto der og skravla. Det var mannen min. Han pleier å ringe for hver minste ting, så jeg svarte ikke. Jeg ringer opp igjen, tenkte jeg. Like etter ringte telefonen min igjen, og på skjermen lyste et nummer jeg ikke kjente mot meg. Herregud, sikkert en selger, tenkte jeg, men svarte likevel. Det var ingen selger. Det var dårlige nyheter.

 

Jeg fikk beskjed om at det hadde vært en ulykke på jobben til min mann. I noen sekunder planla jeg fremtiden som enke og alenemor, før mannen i den andre enden forklarte at min mann hadde skadet beinet. Hva med å begynne med det? Jeg gikk fra livredd til lettet og småstressa, og begynte på ferden mot sykehuset. Jeg ringte min mann, men en mann fra Norsk Luftambulanse svarte. Livredd igjen. Men han hadde bare skadet beinet, og måtte kanskje operere. Han hadde sterke smerter, men jeg fikk noen få ord med han, så jeg skulle bli beroliget. Han hadde bare skadet beinet, men var helt fjern.

 

Jeg kommer endelig frem til sykehuset etter en stressende busstur med en tåre eller fem. Jeg var glad for at mannen min var tatt hånd om, og han hadde jo bare skadet beinet. Dette skulle gå seg til, men jeg måtte sette mine egne behov til side i en periode, tenkte jeg. Jeg fikk beskjed om å vente, for han hadde ikke kommet på avdelingen jeg satt utenfor enda. Fikk ikke beskjed fjes til fjes, men gjennom en slags ringeklokke. Jeg satte meg ned, og tårekanalene åpnet for fullt. Han var på CT, hadde jeg fått høre. Jeg har ingen erfaring med CT. Ingen pratet med meg om hva som hadde skjedd, jeg måtte bare vente, så skulle de hente meg. Jeg gråt litt av og på, og tiden gikk. 1 time og 40 minutter etter jeg ankom, fikk jeg komme inn og se han, etter en purring fra min side. Han hadde altfor høy puls og hukommelsesproblemer. Han hadde fått en kraftig hjernerystelse i tillegg til skaden i beinet, og det andre beinet var også kraftig forslått med noen stygge sår. Tankene om hvor galt det kunne ha gått, kom for fullt. Hadde han slått hodet litt hardere i gulvet, så hadde alt vært annerledes. 

 

Nå har det gått fem uker etter ulykken og operasjonen, og det går sakte fremover, men han har fortsatt mye smerter, og kan ikke være alene med ungen. Jeg er sjeleglad for at han lever, men skal love deg at slike ting setter et forhold på prøve, når både han og jeg viser våre mindre sjarmerende sider. Likevel føler jeg at vi er sterkere enn noensinne. Vi har jo vunnet mer tid sammen. Ta vare på hverandre! 

 

Denne ble publisert i Romerikes Blad fredag som var.

Hvem sier at sunn mat ikke kan smake godt?



Hvem sier at sunn mat ikke kan smake godt? Er all god mat usunn? Jeg mener nei. I går hadde vi en smaksrik, sunn og god middag, som var god for både kroppen og samvittigheten. Kunne ha droppa risen eller kjørt fullkornsris for å være enda flinkere, men jeg er glad i ris, jeg. Du ser altså på kyllingfilet, krydder, olivenolje og grønnsaker (sjampinjong, minimais og brokkoli) i folie, med masse chili. Og litt ris. Mmmmm. Nydelig var det.

Kyllingen hadde vi i ovnen på litt over 200 grader i 1 time.

Genialt å lage mat i folie i ovnen, for da kan man ta det man vil på sin mat. Og man trenger egentlig ikke å bruke matfett. Etter min erfaring fungerer dette flott med både kylling og fisk. Try it!

Vitaminboost



Gårsdagens kveldssmoothie. Med bringebær, banan, jordbær og klementinjuice. Eneste måten å få vitaminer i gubben min på. Haha.

Rolig 17. mai

17. mai ble ganske rolig på oss i år. Rolig frokost med familien, rolig middag ute med familien, og det var det. Er ikke i sånn supergod form om dagen, så det var godt å slippe å stresse.



Min kjære er jo ikke så mobil heller, så var godt å bare nyte selskapet av sine nærmeste. Jeg ser fremskritt hver dag, da. Han kan endelig belaste hele høyrefoten... Før hinket han på tærne. Ikkje bra. Jeg ser forbedring og er stolt. 

 

Men en liten skandale fant sted på nasjonaldagen: Jeg glemte å gi sønnen min (eller noen andre) is!!! #badmomaward

Ulykken

 

Nå ligger jeg på tvers i senga, og synes synd på meg selv. Jeg har litt vondt i halsen, hoster, snufser, og føler meg bare pjusk, mens gubben ligger på sofaen i andre etasje og spiller FIFA med verdens beste Tor Asbjørn. Vi bestilte pizza til middag, og jeg spiste en god del. Fy, Gry, og ferdig med det. Ny dag i morgen! Men jeg synes synd på meg selv, fordi jeg er sliten og pjusk og trøtt, og jeg hadde planer om å trene i dag. Det skjer ikke. Såvidt jeg klarer å puste gjennom nesa, liksom. Men jeg gråter ikke fordet. Jeg har det ganske bra, selv om jeg synes synd på meg selv.

 

 



 

 

For fem uker siden i morgen, fikk jeg en telefon fra jobben til min kjære om at han hadde vært i en ulykke. Han skadet beina, måtte operere det ene, og han fikk hjernerystelse. Hadde han slått seg litt hardere, kunne historien ha vært en annen. Ulykken fikk meg til å få øynene opp for hvor mye denne mannen betyr for meg. Jeg har følt en stund at han kanskje har tatt meg litt for gitt, men innså nå at jeg hadde gjort akkurat det samme med han. Ingen er garantert noen verdens ting, og vi må ta vare på hverandre! Jeg kjefter fortsatt på han med jevne mellomrom, men føler mer kjærlighet for ham enn jeg har gjort på en god stund. 

 

Så jeg vet ikke om det er allergi eller forkjølelse jeg sliter med, men jeg har to bein å gå på, min mann er på bedringens vei, og jeg har en mann som er glad i meg. At jeg ikke får trent i dag og har spist litt mye pizza er så langt fra verdens undergang som det går an å komme, og jeg legger meg med god samvittighet i kveld likevel. Et sunnere kosthold og mer aktivitet har blitt mer selvfølgelig for meg, og jeg er i en god greie. Og jeg elsker min fine, skadede mann, og vi støtter hverandre.
 

Kroppen trenger næring

Kroppen trenger næring for å fungere. Det er ganske selvsagt, men likevel er det på mange måter nytt for meg. Mulig jeg er helt fjern, men dette er altså noe jeg har lært meg den siste tida. God dag, mann økseskaft, liksom. 

 



 

Jeg er et matvrak av dimensjoner, og det har jeg vel vært siden mora mi skvisa meg ut i verden for uendelig mange år siden. Å ha noe å trøkke i trynet har alltid gitt meg glede og godfølese, og ofte gjerne litt skam. Mat har liksom alltid vært min venn og min fiende. Ikke har jeg tenkt over hva sukker gjør med kroppen, annet enn å gjøre meg tjukk. Aldri har jeg tenkt at salat gir meg viktige vitaminer, heller.  Jeg har helt seriøst trodd at folk spiser salat fordi det er lite kalorier i det, og bare derfor. Hva skulle det gjøre meg godt å spise salat, liksom? 

 

Nå har jeg fått et helt nytt syn på mat. Kroppen trenger mat for å virke, og for å kunne gjennomføre sine viktige prosesser, som for eksempel å holde et jevnt blodsukker og opprettholde en god fordøyelsesfunksjon. Da er det ikke bra nok å spise loff og sjokolade, for da blir prosessene både forstyrret og redusert. Viktigheten av proteiner er også ny for meg, selv om alle vet at proteiner bare er bra og ikke skummelt. Mer proteiner og grønnsaker til middag er alfa og omega for en sunn og frisk kropp som gjør det vi forventer at den skal gjøre. 

 

Så nå er dette potetgullvraket i et nytt stadie i livet. Jeg har lovet meg selv og helsen min at jeg skal tenke på hva kroppen min trenger for å fungere, ikke hva den trenger for å kose seg hele tiden. Det er fint og flott å kose seg litt av og til, men ikke så mye at man fucker opp hele forbrenninga.

 

God helg! 

Naken ved min side

Jeg har vært på spa! Spa er fantastisk og avslappende, og du kan slette stresset og bla bla bla. Ja, det var flott. Jeg anbefaler det. Ikke alt falt i smak, vel å merke. Jeg visste at det var en viss risiko for at noen kunne være nakne, men så mange? Ja, det er faktisk lov å være naken, men er det nødvendig? Trenger du virkelig å lufte danglebæra dine offentlig? Foran meg? Det synes jeg ikke noe om. Kunne det ikke heller vært en egen nakenavdeling? 

Bare se for deg at du og din kjære sitter på taket i et varmt basseng og prøver å nyte hverandres selskap. Dere hvisker hyggelige ting til hverandre, og plutselig kommer en gammel naken mann gående og setter seg rett foran dere. Det ødelegger stemninga litt, er du ikke enig? Det blir ikke bedre når du ser at han niglaner på de pene unge jentene ved siden av seg, og ikke klarer å ta blikket fra dem når de reiser seg opp, og hun ene er naken! Og mannen smiler ikke... Han bare ser ut som en creepy og pervers stalker. Der røyk romantikken for min del. Bare i dette bassenget var det fem, ja FEM, nakne menn. Ikke unge menn man kunne hvile blikket på, men eldre menn med hengende forhud (ja, jeg observerte såpass) som synes det er det mest naturlige i verden å blotte seg for andre. Da slapper de av, når de får vist seg frem litt. Ikke vondt ment, men etter dette spabesøket heller jeg faktisk over mot en lesbisk fremtid. Og jeg tuller ikke.

Det verste med spabesøket var likevel faktisk at min egen mann innbilte seg at jeg ville kle meg naken og la ham smøre meg inn med leire. Foran andre mennesker. Nakne mennesker. Det var et rituale som fulgte med i pakka vår. Han ble skuffet da jeg ikke ville. Hva er vel kleinere eller fælere enn å stå sammen med nakne folk du ikke kjenner og gni inn hverandre med leire? Jeg kommer ikke på noe. Tror aldri jeg kommer til å tilgi gubben for at han innbilte seg at jeg kom til å mene at det var greit, når jeg i vårt eget hjem ikke tør å vise frem min nakne rumpe en gang. Kjenner han meg i det hele tatt? 

Hvis du noen gang møter meg på spa, ber jeg deg pent om å revurdere nakenheten...

Hvert år vi møtes

Igjen føler jeg meg som en pensjonist. Hvert år er det "Hver gang vi møtes" og hvert år følger jeg med som en tulling. Forrige sesong ble jeg helt hekta, og Spotifyen min var full av sanger derfra. Det er ikke like ille i år, heldigvis, men det tror jeg har noe med at det var litt kulere gjeng i fjor. No offence, Vågan og co. Dere er kule, dere også, men det var virkelig noe magisk over Ravi, Wenche Myhre, Admiral P og de andre, og de låtene de lagde var helt episke. Det er ikke til å komme fra. 

 

Jeg kjenner ikke til så mye av materialet til årets artister. Det er sikkert der det ligger. Likevel har jeg sittet lørdag etter lørdag og blitt helt bergtatt av Åse Klevelands utstråling når hun fremfører, Benny Borgs kule stemme, og jeg føler at jeg endelig har blitt kjent med selveste Dansken. Hanne Sørvaag har jeg hatt sansen for lenge, men jeg kjente visst ikke mange av låtene hennes. Ida Maria er jo helt gal til tider, men hun er veldig flink. Hennes versjon av "My heart is yours" var jo totalt psycho, og jeg lurer litt på hva Åse Kleveland tenkte da Ida Maria begynte å danse på bordet. Det må jo ha vært litt for mye for henne, innbiller jeg meg. 

 

Det som er så fantastisk med dette programmet, er måten artistene snakker om hverandre på. De er så positive og glade, og det blir bare god stemning. Jeg kjenner at jeg blir litt rørt, faktisk. Det er ikke ofte folk snakker så positivt om hverandre. Det er så mye (unnskyld språket) dritt og negativitet der ute i verden, så det er godt å kravle inn i "Hver gang vi møtes"-bobla. Dessuten skal ingen stemmes ut, og alt er bare kos. Da må man bare bli glad! Så denne sesongen har jeg sittet i sofaen med strikkeringen min og inntatt godstemning hver lørdag, og jeg gleder meg allerede til neste sesong. Jeg håper de fortsetter å lage det frem til jeg faktisk blir pensjonist på ordentlig. 

 

Denne sto på trykk i Romerikes Blad i går.

Bisettelse, komplimenter og strikkering

 

På mandag var jeg i bisettelsen til en fantastisk dame som jeg har kjent siden jeg var kanskje 4 år. I "nyere tid" har vi jobbet sammen i barnehage, og jeg har aldri før eller siden møtt noen som henne. Raus, sprudlende, hjelpsom, morsom, snill, forståelsesfull.... Listen kan fortsette i det uendelige. Hun hadde en tilstedeværelse som var helt magisk, og man bare følte seg som et bedre og lykkeligere menneske i hennes selskap. I bisettelsen så jeg hvor mange som var glad i henne. Kapellet var helt fullt, blant annet av våre tidligere felles kollegaer og hennes sørgende familie. Det er ingen tvil om at verden har blitt et fattigere sted uten henne. Hvil i fred, vakre sommerfugl.

 

Kontrasten var stor da jeg kom tilbake på jobb, preget av en flott og trist bisettelse. Jeg vet ikke om jeg var helt klar for å jobbe, men det skulle jeg. Jeg kom inn på min avdeling, og gikk inn på lekerommet, der noen førskolebarn lekte. Da var det en jente som brøt ut at jeg var nydelig med kjole, og en gutt som var enig og sa "Ja, du var kjempepen". Da smeltet hjertet mitt totalt. Jeg gikk inn på kjøkkenet, der en annen jente også sa at jeg var fin. Å jobbe i barnehage handler ikke om å høste komplimenter, men det skadet virkelig ikke med noen søte ord da jeg fortsatt var trist til sinns. Fine barn! Og godt å se at de ønsker å glede noen. De legger virkelig merke til ting, og de fleste er stort sett opptatt av at jeg er tjukk, så forandring fryder. 

 

På kveldstid for tiden bruker jeg tiden min på strikkering etter poden er i seng. Så langt har jeg laget et par luer, men har ambisjoner om å lage mange flere og kanskje noe annet spennende. :-) 

 

Nyttårsforsetter nå igjen?



 

 

2017 er her, og vi lager oss nyttårsforsetter, i år igjen. Hvert år skal vi bli bedre mennesker, bare fordi det er et nytt år med nye muligheter. Jeg går i den samme fella hvert eneste år. Det handler gjerne om vektnedgang hos meg, men jeg har ikke lyktes med det siden 2013, da jeg gikk ned 10 kg fra januar til april. Med litt viljestyrke kan man vel klare det meste? Det er nok noe i det, men hva er vitsen med å forandre seg fordi det er et nytt år? Jeg forbereder meg alltid med potetgull og drittmat i de dagene før en slankekur begynner. Usunt og ukult. 

 

Jeg gikk lenge og tenkte at jeg ikke skulle ha noe nyttårsforsetter i år, men ble etter hvert uenig med meg selv. Jeg fant ut at i stedet for å love meg selv å gå ned i vekt, og mest sannsynlig mislykkes, skal jeg love meg selv å prøve å bli en mer awesome versjon av meg selv. Jeg skal prøve å bli en person jeg kan like bedre, og innføre noen tiltak for å føle meg bedre. Hva disse tiltakene er får tiden vise, men et sunnere kosthold for både meg og min sønn faller ganske naturlig inn. Jeg håper jeg kommer inn i en god rytme i 2017. 

 

Det jeg synes er trist med nyttårsforsetter, er at de minner oss på hvor mislykkede vi føler oss. De minner oss på hva som er «galt» med oss. De bygger oppunder vår dårlige selvtillit, og hvis vi feiler, blir det enda verre. Nyttårsforsetter er i denne sammenheng helt dust hvis man ønsker seg et lykkeligere liv. I stedet for å fokusere på vektnedgang eller forandring av seg selv i disse nyttårsforsettene, er det kanskje hyggelig å sette opp noen trivselsmål for året, slik som:
 

- Finne på koselige ting med typen oftere

- Drikke mer champagne 

- Jentekveld minst en gang i måneden

- Møte bestevenninna oftere

- Ta boblebad oftere

- Slappe av mer 

- Gi andre mennesker komplimenter oftere

- Støtte veldedige formål

- Bli flinkere til å skryte av deg selv til deg selv

- Tenk på alt det positive i livet, hvis du har det tøft

- Tilbringe mer tid med familien

 

Dette er bare noen forslag, men dere skjønner poenget. Mindre «dette er feil med meg» og mer «dette kan jeg gjøre for å trives». 

Nuddelhimmelen



I kveld var jeg i nuddelhimmelen. Jeg elsker nudler. Etter jeg hadde lagt mini, kokte jeg meg nudler og grønnsaker, og bare kosa meg. Har som mål å spise mer frukt og grønt, så tommel opp til meg. Har spist et eple i dag også. Resten av maten har vært frukt og grønt-løs, men med fullkorn og rug. Ikke spist noe snop. Yay.

#Nudler #kveldsmat #eatmorevegetables 

Langhelg med bare mann



Fra fredag til mandag var min mann og jeg i Tallinn. Guttungen var hos mormor. Det var deilig å oppleve en ny by sammen med min "gamle" gubbe, og få litt tid for seg selv. I Tallinn var det mye god mat og godt drikke, en flott gamleby, og de hadde en stilig middelalderrestaurant som het Olde Hansa. Tallinn anbefales på det sterkeste hvis du vil oppleve noe annet enn Norge, men samtidig ikke ønsker å reise så langt. 

 



 

Min uendelige strid med... meg selv


 

Hvor skal dette ende? Hvorfor går jeg på smell etter smell? Hvorfor mislykkes jeg med å bli et sunnere menneske, gang på gang? Hvorfor saboterer jeg for meg selv? Spørsmålene er mange, men jeg har ikke svar på noen av dem. Mange mener det er viljestyrken det kommer an på, men jeg mener bestemt at det ligger mer bak. Jeg har ikke alltid vært tjukk. Jeg har vært lubben, syltynn, normalvektig, litt overvektig... De fleste kategorier. Har jeg noen gang vært fornøyd? Nei. Da jeg var syltynn var jeg fortsatt lubben og stygg i speilet. Jeg var tenåring, så da er man kanskje ikke så fornøyd med seg selv... 

 

Da legen på sykehuset nevnte slankeoperasjon var det noe som skjedde i meg. Jeg følte at legen ikke hadde troa på at jeg skulle greie det selv. Legen, som jeg snakket med i kanskje 20 minutter, fikk en stor innvirkning på selvtilliten min. "Du kommer bare til å gå opp igjen uansett", sa hun. For en selvtillitsboost... Etter det prøvde jeg å leve sunnere en stund til, men da sommeren kom var det gjort. "Man må jo kose seg i ferien". 

 

Jeg vet ikke om det er mangel på selvtillit, viljestyrke, trøstespising eller noe annet som er hovedproblemet. Det får jeg kanskje aldri svar på, men jeg ønsker innerst inne å bli sunn. Det bare føles som om jeg lager motstand for meg selv. Jeg klarer ikke å forklare hvordan. Jeg kan liksom være flink en lang periode, men hvis jeg skeier ut en gang... Da er det gjort. Da blir jeg fast gjest mellom potetgull - og sjokoladehylla. 

 

Jeg kan gå fra å tenke "hva skulle jeg noensinne med godteri?" til å bare tenke på godteri og være avhengig. 

Tror jeg blir gal.

#frustrert 

 

Jeg ser på mine vakre, ut på byen-pyntede venninner, og tenker...



Jeg ser på mine vakre, ut på byen-pyntede venninner, og tenker... Jeg er ikke der. Jeg har aldri vært der. De liker å pynte seg, for sin egen del og for mannfolka. Jeg har så klart prøvd det jeg også, men aldri følt at jeg har vært så heit som mine vakre venninner. Noen ganger kjenner jeg at misunnelsen gnager litt på, men jeg innså nettopp noe om en av mine beste venninner. Vi er på totalt forskjellige steder i livet. Jeg er gift og har barn, mens hun er singel og fokuserer mye på karrieren. Det jeg innser, er at jeg unner henne å være vakker og nydelig på fest, mer nå enn tidligere. Jeg har aldri følt meg pen eller i det hele tatt attraktiv, men jeg har jo klart å kapre noen mannfolk i årene som har gått, så noe må jeg jo ha hatt å tilby. Nå er jeg til og med gift med en mann som jeg anser til å ligge mange nivåer over meg. Mange mener jeg har skutt gullfuglen.

Det jeg liker best å gjøre i festlige lag nå, er å leke morsomme drikkeleker, danse, og ha det gøy med mine venner og min mann. Kanskje det er min versjon av voksenlivet. Hva vet vel jeg? Jeg kunne gjerne gått kledd i joggebukse og slaskete t-skjorte på byen, men jeg vil jo ikke gjøre de jeg henger med flaue. Jeg skulle selvfølgelig ønske jeg så like bra ut på byen som mine vakre venninner, men det viktigste er kvalitetstiden. Den setter jeg så pris på. Mannfolkkapring er jeg ferdig med. Den biten får dere ta dere av, jenter. 

 

#vakrejenter #påbyen #tanker

Back on track

Selv etter ferien har kostholdet mitt vært forferdelig usunt og ikke-Roede. Jeg har klart å trøkke i meg ekstremt mye godteri og ikke minst potetgull. På torsdag var det start på Grete Roede etter sommeren, og vekta viste  (ikke uventet) + 3.3 kg. Krise, men samtidig kick i rumpa. De på Ullevål skal ikke få rett i at jeg ikke klarer dette uten slankeoperasjon. De sa kanskje ikke ordrett det, men jeg tolket det sånn, og mistet derfor motet litt. Men jeg vil klare det! Jeg vil ikke gå for fort nedover, for da går jeg like fort opp. Livsstilsendring! 

I starten orker jeg ikke å telle kalorier så mye. Jeg vil heller følge vanene jeg har hatt med Grete Roede, og tenke på sunnere valg. I går var første dagen min totalt uten godteri, og i dag prøver mannen min å si at "det er jo lørdag". Det må jeg bare klare å stå imot. I kveld blir det taco, og det er enda bedre enn godteri.

 

Ønsker alle der ute en fin lørdag!


#greteroede 

For 3 år siden...



Jeg har vokst på 3 år, både i bredden og litt i hodet, liker jeg å tro. Nesten 30 kg forskjell på disse bildene. Selv om jeg ser hvor slank jeg tydeligvis var, og ønsker meg nærmere den vekta, sliter jeg med motivasjonen. Jeg vil bli sunnere for meg selv og for min sønn, og jeg ønsker å være stolt av meg selv, uavhengig av vekt. Kan du da fortelle meg hvordan jeg klarer å havne i potetgullposen igjen og igjen? De kiloene jeg gikk ned på Grete Roede før ferien, er i ferd med å balle seg på igjen. Viljestyrke og motivasjon, hvor er dere?

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
Gry

Gry

28, Oslo

En blogg om en skrulle som stadig prøver å bli en sunnere versjon av seg selv, samtidig som hun har full jobb, gubbe og en sønn på 3 år.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits