Ulykken

 

Nå ligger jeg på tvers i senga, og synes synd på meg selv. Jeg har litt vondt i halsen, hoster, snufser, og føler meg bare pjusk, mens gubben ligger på sofaen i andre etasje og spiller FIFA med verdens beste Tor Asbjørn. Vi bestilte pizza til middag, og jeg spiste en god del. Fy, Gry, og ferdig med det. Ny dag i morgen! Men jeg synes synd på meg selv, fordi jeg er sliten og pjusk og trøtt, og jeg hadde planer om å trene i dag. Det skjer ikke. Såvidt jeg klarer å puste gjennom nesa, liksom. Men jeg gråter ikke fordet. Jeg har det ganske bra, selv om jeg synes synd på meg selv.

 

 



 

 

For fem uker siden i morgen, fikk jeg en telefon fra jobben til min kjære om at han hadde vært i en ulykke. Han skadet beina, måtte operere det ene, og han fikk hjernerystelse. Hadde han slått seg litt hardere, kunne historien ha vært en annen. Ulykken fikk meg til å få øynene opp for hvor mye denne mannen betyr for meg. Jeg har følt en stund at han kanskje har tatt meg litt for gitt, men innså nå at jeg hadde gjort akkurat det samme med han. Ingen er garantert noen verdens ting, og vi må ta vare på hverandre! Jeg kjefter fortsatt på han med jevne mellomrom, men føler mer kjærlighet for ham enn jeg har gjort på en god stund. 

 

Så jeg vet ikke om det er allergi eller forkjølelse jeg sliter med, men jeg har to bein å gå på, min mann er på bedringens vei, og jeg har en mann som er glad i meg. At jeg ikke får trent i dag og har spist litt mye pizza er så langt fra verdens undergang som det går an å komme, og jeg legger meg med god samvittighet i kveld likevel. Et sunnere kosthold og mer aktivitet har blitt mer selvfølgelig for meg, og jeg er i en god greie. Og jeg elsker min fine, skadede mann, og vi støtter hverandre.
 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits