Enke allerede?

Telefonen min ringte en mandag. Jeg hadde nettopp levert ungen i barnehagen, og sto der og skravla. Det var mannen min. Han pleier å ringe for hver minste ting, så jeg svarte ikke. Jeg ringer opp igjen, tenkte jeg. Like etter ringte telefonen min igjen, og på skjermen lyste et nummer jeg ikke kjente mot meg. Herregud, sikkert en selger, tenkte jeg, men svarte likevel. Det var ingen selger. Det var dårlige nyheter.

 

Jeg fikk beskjed om at det hadde vært en ulykke på jobben til min mann. I noen sekunder planla jeg fremtiden som enke og alenemor, før mannen i den andre enden forklarte at min mann hadde skadet beinet. Hva med å begynne med det? Jeg gikk fra livredd til lettet og småstressa, og begynte på ferden mot sykehuset. Jeg ringte min mann, men en mann fra Norsk Luftambulanse svarte. Livredd igjen. Men han hadde bare skadet beinet, og måtte kanskje operere. Han hadde sterke smerter, men jeg fikk noen få ord med han, så jeg skulle bli beroliget. Han hadde bare skadet beinet, men var helt fjern.

 

Jeg kommer endelig frem til sykehuset etter en stressende busstur med en tåre eller fem. Jeg var glad for at mannen min var tatt hånd om, og han hadde jo bare skadet beinet. Dette skulle gå seg til, men jeg måtte sette mine egne behov til side i en periode, tenkte jeg. Jeg fikk beskjed om å vente, for han hadde ikke kommet på avdelingen jeg satt utenfor enda. Fikk ikke beskjed fjes til fjes, men gjennom en slags ringeklokke. Jeg satte meg ned, og tårekanalene åpnet for fullt. Han var på CT, hadde jeg fått høre. Jeg har ingen erfaring med CT. Ingen pratet med meg om hva som hadde skjedd, jeg måtte bare vente, så skulle de hente meg. Jeg gråt litt av og på, og tiden gikk. 1 time og 40 minutter etter jeg ankom, fikk jeg komme inn og se han, etter en purring fra min side. Han hadde altfor høy puls og hukommelsesproblemer. Han hadde fått en kraftig hjernerystelse i tillegg til skaden i beinet, og det andre beinet var også kraftig forslått med noen stygge sår. Tankene om hvor galt det kunne ha gått, kom for fullt. Hadde han slått hodet litt hardere i gulvet, så hadde alt vært annerledes. 

 

Nå har det gått fem uker etter ulykken og operasjonen, og det går sakte fremover, men han har fortsatt mye smerter, og kan ikke være alene med ungen. Jeg er sjeleglad for at han lever, men skal love deg at slike ting setter et forhold på prøve, når både han og jeg viser våre mindre sjarmerende sider. Likevel føler jeg at vi er sterkere enn noensinne. Vi har jo vunnet mer tid sammen. Ta vare på hverandre! 

 

Denne ble publisert i Romerikes Blad fredag som var.

2 kommentarer

følger

31.07.2017 kl.17:26

Hva jobber mannen din som?

Gry

06.08.2017 kl.13:08

følger: Hvordan det?

Skriv en ny kommentar

hits